Låvan – Vassnes

Langs fjordene i Kvænangen

En af turene langs fjordene i Kvænangen er Låvan – Vassnes. Ruten er ca. 6 km. hver vej.
Vi tager turen igen i år – en dejlig søndag med sol og stille vejr. Kører til Alteidet og drejer fra ind mod Låvan. Hullet grusvej det meste af vejen!

Der er mærket sti hele ruten, mere eller mindre let at gå. Den første times tid går det op og ned gennem skoven. Sidste år så vi flere rensdyr her, i år er der kun deres efterladenskaber på stien.

Ude af skoven, men stadigvæk i område med træer og buske, kan man se fjorden på resten af turen. Vi er meget imponerede over “vejbyggeriet”, som vi møder på flere lange strækninger. Her er der ved stejle skråninger lavet stensætning i kanten af stien, så den bliver fin og stabil at gå ad. Sikke et arbejde det har været at lave det i sin tid. Fantastisk. Svært at gengive på billeder, men vi prøver.
På flere af sletteområderne, er der helt gult af rejnfan. En flot kontrast til havet og fjeldet. Ellers er det ved at være afblomstret de fleste steder, og gederamsen smider om sig med hvide totter af frø. Da vi gik her sidste år vrimlede det med smukke engperlemorssommerfugle i en masse tidsler på en eng.

Efter næsten 2 timer når vi det gamle fiskersamfund Vassnes. Her er der en fritidshytte, hvor der ofte er folk. Ellers møder vi kun et par forladte og ubeboede huse. Vi ser et gammelt fundament til en bygning, der sikkert er rester fra afbrænding af husene i slutningen af 2. verdenskrig. Her som alle andre steder i det nordlige Troms og hele Finmarken blev folk tvangsevakuerede og alle bygninger brændt.

Der er registreret bosætning herude fra omkring år 1700. Omkring 1850 og fremefter, har her været et specielt godt fiskeri i området, som har gjort, at de folk der boede her havde flere værdier end hvad der var sædvanligt i den periode. Fisk var en vigtig del af livsgrundlaget. Også landbrug var vigtig, og der var både hest, køer, får og grise i Vassnes. I dette område var der også specielt mange bær, og under krigen var det en vigtig råvare, især fordi tyttebærområderne i Storeng (hvor vi har hytte nu) var minelagt.

I begyndelsen af 1900-tallet var der mange fastboende i Vassness, og der var stor aktivitet med fiskemodtagning og trandamperi. Tranen blev kogt i store kedler og tran af den bedste kvalitet blev benyttet til produktion af maling. Den lille bygd havde også sin egen butik, som opkøbte lokale råvarer og solgte dem videre.

For at få arbejde flyttede mange fra Vassnes i løbet af 50’erne. Det var også besværligt at komme til og fra stedet uden båd. Det sidste hus blev revet ned og flyttet med hjælp af robåd til Jøkelfjorden midt i 60’erne. I dag er der ingen fastboere tilbage i Vassnes.

Ruten stopper faktisk lige før Vassnes, hvor der er trimpost og bog at skrive sig ind i. Vi fortsætter dog et stykke videre, forbi Vassnes og ned til en lille bugt. Her er så fint! Vi spiser frokost mens vi ser ud over vandet. Lyset i dag er helt fantastisk. Der er blikstille og diset, så fjeldene står som diffuse silhuetter i det fjerne. En måge står på toppen af en pæl ude i vandet, og vi hører en fjern lyd af en fiskekutter.

Herude er der rigtig mange tyttebær. Vi plukker et kilo hver, og kunne være blevet ved i timevis! Men det må blive ved det i denne omgang.

Undervejs herud kan man tage en afstikker til resterne af en tysk udkigspost. Den ligger helt yderst på et næs og har haft god mulighed for at observere trafik ud og ind ad fjorden. Her er der en vældig klippe der rager op som et tårn, og som kan ses vidt omkring. Det var en tysk vagtstue bemandet med 4 personer som skulle overvåge fjorden med tanke på invasion fra engelske styrker. Vagtstuen havde telefonkommunikation med ubådsbatteriet i Storeng, hvor der var placeret 4 kanoner. Det var forbudt at være på fjorden om natten uden tilladelse, og en gang blev der skudt mod en sjark, som tog chancen og passerede vagtstuen i mørket.

Vi har også udsyn til den 35 meter høje samiske offersten (sieidi): Simalango (kæmpen), der rejser sig stor og stolt langt oppe på fjeldsiden. Også på øen Nøklan er der sådan en sten med navnet Galgu (kjerringa=kone/kælling), eller Ahkku (bedstemor). Der knytter sig en sagn til disse to sten, som Jan Isaksen, født og opvokset på Spildra fortæller sådan her (gengivet på norsk):

«Simalango sin kone, Ahkku står på Nøklan. Da Simalango begynte å bli gammel, tok Ahkku, den gamle trollkjerringa til å kaste lange, beundrende blikk i retning av Vikamannen, en ung, stram rise som står ute mot Meiland. Dette likte Simalango dårlig. Han tok en stor stein og kasta den i retning Ahkku. Kona ble skremt, og i noen hundre år så hun ikke i retning Vika-mannen. Men så glemte hun advarselen til Simalango og sendte nye, innbydende øyekast til Vikamannen. Simalango kasta en ny stein og enda en gang ble Ahkku skremt…. Slik fortsatte det i noen tusen år, Ahkku kasta sine blikk, Simalango kasta stein. På denne måten blei holmene som ligger mellom Nøklan, Kvitebergklubben og Spildra til; de er restene etter steinene som Simalango kasta. Men siden ingen av steinene nådde fram, begynte Ahkku å tro at gamle Simalango nok likevel ikke var så farlig. Hun brydde seg ikke lenger om advarslene hans og lot Vikamannen få all oppmerksomhet. Men da blei Simalango virkelig sint. Nå ønska han å ta livet av den utro Ahkku. Han fant en stor stein og kasta mot henne. Kanskje var han litt for sint, for steinen fór over Ahkku og landa midt på øya. Der ble det en stor grop og det er derfor Nøklan nesten er delt av på midten.
Ahkku har nå holdt seg i ro i noen tusen år, men hvem vet nårtid Simalango kaster en ny stein mot henne?»

Se det var en rigtig historie – og de små holme, der ligger i fjorden, kan vi se fra vores hytte

Turen tilbage til bilen tager godt 2 timer. Blåbærrene er også bare supergode lige nu – store og lækre :-), men er ved at være på retur.